15. oktober 2015

Er det mulig å nå et hvilket som helst mål?

Jo, jeg er overbevist om at alt er mulig, bare man ønsker det sterkt nok!

Jeg tror at enhver av oss går og bærer på mer eller mindre skjulte talenter. Hvis det bare trykkes på de rette knappene kan hvert enkelt talent komme til uttrykk og gi fantastiske personlige resultater og opplevelser, først og fremst for oss selv men noen ganger også for andre. Jeg tror at vi alle har noe vi kan gjøre vel så godt som andre, men i alle fall med færre anstrengelser, nettopp fordi det er en iboende egenskap. Det er bare om å gjøre å finne fram i det uoversiktelige og litt skumle personlige landskapet. Latente talenter ligger der og venter på å slippe til.

Har du noen gang tenkt at det der, det kan jeg også få til? Og kan det i så fall tenkes at du likevel faktisk aldri prøvde på å få det til? Hvorfor ikke? Jeg tror at de færreste av oss tar initiativ til å trykke på de rette knappene. Heldigvis er det noen ganger sånn at andre faktisk trykker for oss, med fullt overlegg eller ganske tilfeldig. Snakker vi skjebne, tro?

I tillegg til "knappetrykking", kreves det selvfølgelig også besluttsomhet og ikke minst en vilje av stål. For min egen del, er jeg ganske sikker på at hvis jeg bare bestemmer meg 100% for noe, så finnes det nesten ingen grenser for hva jeg kan få til. Og hvorfor skulle det egentlig finnes noen sånne grenser? Utfordringen ligger i stor grad i å kombinere talentet med en suveren viljestyrke, og sannsynligvis er dette det aller vanskeligste punktet. Selv om jeg har tatt lang permisjon for å ha mer enn nok tid til akkurat hva jeg selv vil, er det heller unntaket enn regelen at viljen faktisk spiller helt på lag. Det å hoppe inn i en lang permisjon har jo fint lite å gjøre med selve gjennomføringen. Nå mener jeg ikke at jeg kan lykkes utad med absolutt alt, men det ville utvilsomt vært enklere å få til noe som ihvertfall var stort for min egen del, hvis bare gjennomføringsevnen var litt mer dominerende.

Så nå gjør jeg et seriøst forsøk på å pushe meg selv videre. Jeg trenger jo ikke å tenke så mye på fallhøyde - jeg har absolutt ingenting å tape! Det andre året av permisjonen min lover jeg derfor at jeg skal strekke meg langt utenfor komfortsonen min ved å velge ett eller to riktig hårete mål som jeg skal jobbe hardt for å nå. Dette blir ikke bare koseaktiviteter, nei, for her skal jeg gå skikkelig inn for å nå så langt som jeg bare kan greie på 12 måneder- jeg skal m.a.o. teste ut hva som er mulig hvis bare talent og viljestyrke samles. Jeg må vel legge til at penger og berømmelse ikke er med i denne målsettingen, det handler først og fremst om retning og tempo - slakt eller suksess er i hvertfall ikke viktig her og nå.

Om et par dager legger jeg ut en liste over mulige målmålsettnger som jeg skal gruble litt på fram til jeg bestemmer meg for 12-månedersmålet den 1. november! Yay, det kribler!

4 kommentarer:

  1. Hei! Spennende innlegg du har der. Vel, i dag opplevde jeg litt av det motsatte, egentlig. Har jobbet iherdig et par dager med noe jeg forsøkte å få til, men måtte gi meg så og si på målstreken. Det var fordi jeg manglet noen detaljer, som jeg ikke var riktig klar over at jeg trengte. Men jeg lærte masse, og kan helt sikkert bruke en del av det senere! Egentlig var jeg ganske optimistisk altså, men sånn er det. Men jeg skal ta opp igjen den tråden senere! Ser at du har satt deg noen mål, og er spent på å høre hva dette handler om!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gro Jeanette! Hehe, nytter fint lite med ster vilje hvis helt nødvendige detaljer mangler, men kan du ikke fullføre den oppgaven hvis du bare skaffer det du ikke visste at du trenger? Egentlig snakker du litt kryptisk, så jeg skal vente tålmodig på at du tar opp igjen tråden :)

      Slett
  2. Hårete mål kan også nås. Og hvis man først skal satse og forsøke å få til noe, så kan man like gjerne ta i litt og sette seg det målet man aller helst vil nå.
    For min del kom det til et punkt da jeg begynte å tenke at ja visst skal jeg ha tro og håp og for all del ikke gi meg i forsøket på å bli forfatter. Men jeg var ikke villig til å satse min mentale helse i forsøket; det begynte nemlig å gå ut over selvtillit og selvfølelse at jeg hele tiden møtte stengte dører. Jeg har fått hyggelige avslag, folk som gir meg svart på hvitt "Du kan skrive, ikke gi deg, lykke til videre", men det blir ikke resultater av slike klapp på skulderen.
    For min del ble det sånn at jeg etter hvert tenkte at jeg kunne ikke forsøke og forsøke hvor lenge som helst. Etter tre år uten jobb var jeg overmoden for å jobbe igjen, fordi det å ha en jobb, være til nytte, få tilbakemeldinger på at jeg blir sett og verdsatt ble så viktig for meg. Da hadde jeg begynt å føle meg som en brysom noksagt, en som prøvde og prøvde på å å bli forfatter, men ikke ble regnet med, bare ble holdt utenfor.
    Det er vel derfor jeg følger så spent med på bloggen din. Det hadde vært gøy å være vitne til en suksesshistorie for en gangs skyld :-D

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Randi! Helt enig - det er ingen grunn til å være beskjeden :) Det er tross alt ikke snakk om verdensherredømme, og jeg regner jo med at mye av jobben vil foregå på et litt personlig plan, selv om det jo ville vært kjekt om det ble et litt mer fysisk resultat sok også andre kan ta del i. Jeg synes forresten at du langt på vei har lykkes med ditt mål! Selv om det ikke er blitt noen Bragepris, har du jo langt i fra gitt opp. Er det fem utgivelser? Det må vel sis å være en super gjennomføringsevne - jeg har ingen håp om å få til så mye! Men forstår godt det om å være til nytte og å bli sett. Savner det litt selv, men skal i hvertfall holde ut i ett år til - ja, takk, vi får satse på suksess :)

      Slett

[Forsvant headingen? Klikk her for å starte fra hovedsiden!]