Tanker om inntekt og forbruk

Nå som det bare er en drøy måned igjen før jeg tusler ut fra kontoret - kanskje for aller siste gang, er det stadig flere som lurer på om jeg ikke begynner å få kalde føtter. Jeg har fått mye støtte for å avslutte et 22 år langt jobbforhold for å utforske usannsynlige talenter innen andre felt. Men altså, flere regner visst med at jeg skal fryse litt på tærne nå som det nærmer seg.

Men det gjør jeg faktisk ikke. Jeg skal innrømme at bortfall av god inntekt har gjort meg litt usikker i svake øyeblikk, men samtidig har jeg blitt klar over et slags vikarierende motiv for hele sceneskiftet. Jeg kan nemlig delvis se sortien min som en slags stille protest på forbrukersamfunnet, hvor det er om å gjøre å tjene mer og mer, for så å kunne forbruke enda mer enn før. Jeg mangler nok shopping-genet, men har definitivt et investerings-gen - likevel har jeg ikke noe ønske om å bli slave av ting jeg fint kan greie meg uten. Dermed kjenner jeg et snev av dårlig samvittighet når jeg hittil har tjent mer enn jeg egentlig har hatt bruk for.

Jeg tør påstå at lønnsnivået er altfor høyt her på berget. Har du kanskje regnet på hvor mye du faktisk trenger for å ha det helt fint? Sannsynligvis er det mindre enn du tror.

Da det meste av Europa befant seg i økonomisk krise, fortsatte norske fagforeninger å presse lønnsnivået videre oppover. Som om ikke kostnadsnivået for norsk industri allerede er problematisk sammenlignet med de fleste andre land i Europa. I vårt vestlige hjørne av verden etterstrebes fortsatt økt forbruk, noe som i de fleste sammenhenger sees på som en indikator på vekst. Samtidig som polisen smelter og oljesektoren - selve grunnlaget for velferdssamfunnet vårt) - er under sterkt press, er det høyere forbruk som gjelder.

Jeg leste nylig at hver person her i landet anslagsvis kaster mer enn 50 kilo mat i året, det tilsvarer ca 25% av all mat som omsettes i Norge. Hvor langt skal det gå før det er stuerent å foreslå at også to skritt tilbake kan bety fremgang? Et litt mindre forbruk kan faktisk signalisere en positiv retning!

Jeg er ikke akkurat noen miljøaktivist, og det er heller ikke meningen å gjøre denne bloggen om til en politisk såpeboks. Jeg ville bare nevne, når jeg fikk tenkt meg om - at så lenge det finnes talenter som jeg kan ha glede av å utforske, blir det feil å tilbringe hele uken på en jobb hvor jeg tjener dobbelt så mye som jeg forbruker. Det blir litt som om halve uken kunne vært anvendt til noe mer fornuftig.

De neste årene blir det jo ingen fast lønn å forbruke i det hele tatt, verken for mye eller akkurat passe. Istedet blir jeg prisgitt avkastning fra Englegrisen, samt kanskje noen små pengedrypp fra de talentene som skal bevises. Og så skal jeg så klart få et nært forhold til det som jo må bli et enda mindre forbruk enn i dag - seriøst.

Vel. Det kan nok tenkes at jeg har helt andre meninger om inntekt og forbruk om et par år ;)