Har alle krav på å følge en drøm?

Det har vært sommer - det har vært sol og varme - det har vært jobbefri. Og jeg har selvsagt grublet masse.

Før ferien tok jeg spranget og fikk innvilget permisjon. I høst avslutter jeg en god jobb for heller å sysle med kreative saker, bl.a. skriving. Jeg vet jeg er heldig som kan gå fra god lønn til nesten ingen lønn og likevel tro at jeg skal greie meg takket være oppsparte midler. Men så har jeg jaggu jobbet lenge for å spare, også da! Totalt har jeg vært i full jobb i nesten tretti år. Da er man ihvertfall ferdig med det første boliglånet.

Som nevnt ble det en grublesommer til tross for at selve avgjørelsen ble tatt før ferien. Grubleriene har gått litt på dette med å bare tenke på meg selv. Er jeg en superegoist som nå hopper av? Innerst inne tenker jeg at dette er noe som alle burde gjøre, følge sin indre stemme og ta en risiko om det er det som skal til for å komme i gang. Men det er så klart ikke like lett hvis man har forsørgeransvar, økonomiske forpliktelser, eller kanskje det er for mange ulike drømmer som hver for seg er for små til å utgjøre en ny platform i livet.

Jeg kjenner litt på at jeg er egoistisk når jeg nå tar sats for å hoppe inn i det ukjente. Jeg føler meg ekstremt heldig som i det hele tatt har muligheten til å gjøre noe sånn! Som menneske kan man vel nesten ikke kreve å få følge sine drømmer? Eller kan man det? Burde man kunne det? Har drømmene krav på litt mer plass? Jeg vet ikke - det er nok derfor jeg grubler.

Jeg tenker at det blir en del som skal rettferdiggjøres framover. Heldige meg som har anledning til å følge drømmen min!