De siste ukene har flere av de ansatte på jobben fått et lite lønnsopprykk. Det handler indirekte om rettningslinjer fra fagorganisasjon - absolutt på tide, og mine kolleger fortjener det helt klart!
I dag stakk sjefen hodet inn døren til kontoret mitt. En hektisk arbeidsdag nærmet seg slutten, og de fleste var reist hjem eller i ferd med å dra. Hun fortalte ganske kort at jeg nok kunne regne med et lite lønnstillegg jeg også, hun skulle se hva hun kunne gjøre selv om jeg ikke har det samme kravet som de andre.
Da hørte jeg bare stemmen inni meg som ville rope ut:
- Men, jeg har jo kanskje tenkt å si opp jobben min! Du vet det bare ikke ennå! Jeg er ikke interessert i mer lønn! Jeg stikker snart! Kanskje!
Men i stedet bare smilte jeg, og sa at ja, jo, takk, det høres fint ut...
Akk, denne slitsomme dobbeltrollen! Enkelte dager føler jeg meg som en hemmelig agent i mitt eget liv.
Hemmelig agent ja, hehe. Ja, når en har hemmeligheter er det mange ting som plutselig blir "litt" annerledes... Nødløgn for eksempel, kan bli et sentralt ord. Man har ikke lyst til å ljuge for noen, men man er nødt. Samtidig; Det å la være å si noe er vel noe ganske annet enn å si noe som ikke er sant...
SvarSlettHei! Hvis jeg sier opp, skjer det neppe før over sommeren, siden jeg jo uansett bør jobbe ut året, sånn omtrent. Jeg kan selvsagt si fra litt før jeg må, mtp oppsigelsestid og alt det der, men orker ikke å jobbe i "avslutningsmodus" et halvår, heller. Merker at jeg noen ganger forsnakker meg på jobb, men tror ikke noen har oppfattet det ennå :)
SvarSlett